Slangeroboten Kulko må nok holde seg på land. Men snart er kanskje smarte sjøslangeroboter klare til å kaste seg ut i undersjøiske oppdrag.
I Nysgjerrig på roboter kan du lese om spennende slangeroboter. Nå er de smarte slangene klare for nye oppdrag – under vann!
En Wave Glider utafor kysten av Hawaii
Husker du den svømmende roboten Wave Glider?
På nysgjerrigper.no kan du lese om hvordan forskere bruker en Wave Glider til å holde øye med hvithaier i Stillehavet.
Jeg har også skrevet om Google Lunar X Prize – en konkurranse om å sende den første nye roboten til månen.
Foto: Promare
I 1960 nådde de første menneskene bunnen av Marianergropa i Stillehavet. 53 år seinere nådde en norsk robot bunnen av Puerto Rico-gropa i Atlanterhavet.
Foto: Liquid Robotics
Både mennesker og roboter trenger energi. Mens vi mennesker får energi fra maten vi spiser, henter de fleste roboter kraft fra batterier eller forskjellige typer drivstoff. Men ikke Wave Glider. Denne undervannsroboten får nemlig all energien den trenger fra bølgene og sola.
Wave Glider er noe så sjeldent som en todelt robot. Den ene delen er en slags flåte som flyter på havoverflata. Den andre delen ser litt ut som en mellomting mellom et lite fly og et fiskeskjelett. Denne delen holder seg opptil sju meter nede i vannet. Så dypt nede i havet er det nesten alltid stille og rolig. Det er det ikke på overflata. Små og store bølger hever og senker robotflåten hele tida. Flåtedelen er festa til undervannsdelen med en kraftig kabel. Hver gang en bølge løfter flåten, drar den i kabelen, og overfører kraft til undervannsdelen. Her blir bølgeenergien brukt til å bevege seks store finner eller vinger. Sånn kan Wave Glider bruke krafta fra bølgene til å svømme gjennom vannet.
Det går ikke kjempefort. Gjennomsnittsfarta er bare rundt 1,5 knop. Fordelen er at Wave Glider kan holde det gående i all slags vær. Uansett hvilken vei det blåser og hvor store eller små bølgene er, får Wave Glider nok kraft. Selv en bølge på et par centimeter er nok til å gi ei fart på rundt en kvart knop.
En Wave Glider utafor Hawaii. Solcellene på flåtedelen gir roboten all strømmen den trenger. Foto: Liquid Robotics.
Selv om bølgene gir Wave Glider all energien den trenger for å bevege seg, trenger roboten strøm også.
Den må ha elektrisitet til datamaskinene som styrer roboten, og til utstyret den bruker til å holde kontakten med menneskene på land. Derfor er flåtedelen av roboten utstyrt med solceller.
Dermed gir havet og sola Wave Glider all energien den trenger for å holde det gående. Dag etter dag. Sjømil etter sjømil. Uten å måtte fylle drivstoff eller lade batteriene. Derfor er det kanskje ikke så rart at den har robotverdensrekorden for lengste sjøreise.
Er det en fisk? Er det en ubåt? Nei, det er en robotfisk!
I Nysgjerrig på roboter kan du lese om hvordan forskere i Storbritannia har utvikla en hel stim med robotfisk. I flere år har forskerne jobba hardt med å lage bedre og bedre robotfisk. Flere versjoner av fiskene har blitt undersøkt i laboratorier og testa i akvarier. Nå er de knallgule kunstige fiskene endelig sluppet løs i naturlige omgivelser. I havna i den spanske byen Gijon skal de svømme omkring og leite etter forurensning.
De halvannen meter lange robotfiskene kan være imponerende nok hver for seg. De kan dykke ned til 30 meter, og om noe skulle gå galt, er de utstyrt med airbager som kan løfte dem opp til overflata. Om en av dem havner i trøbbel, sender den en tekstmelding til forskerne for å gi beskjed om hvor den er.
Men disse fiskene er ikke lagd for å jobbe aleine. For å få gjort jobben sin, må hele stimen jobbe sammen som et lag. Derfor har prosjektet fått navnet SHOAL, som betyr fiskestim. Alle SHOAL-fiskene er utstyrt med kjemiske sensorer som kan oppdage forskjellige typer forurensning. Om en av dem oppdager noe mistenkelig, kan den gi beskjed til de andre. Når hele stimen jobber sammen, kan de finne ut nøyaktig hvor forurensninga kommer fra. Sammen kan de dekke et område på opptil én kvadratkilometer. Dermed kan de undersøke vannkvaliteten mye raskere enn menneskelige dykkere. Og selv om hver av robotene koster over 150 000 kroner, kan de i lengden vise seg å være billigere også.
Om ikke lenge vil kanskje stimer av robotfisk dukke opp i ei havn nær deg også? Hvis alt går bra i Gijon, er planen nemlig å selge robotfisk til havner over hele verden. Og mens SHOAL-fiskene i Gijon jobber som miljødetektiver, trur lederen for SHOAL-prosjektet vi kan få se robotfisk i mange andre jobber i framtida.
– Jeg liker å se på fiskene som en plattform for andre ting som kan bli gjort i havet, som redningsaksjoner, hjelp til dykkere og havnesikkerhet, sier Luke Speller til det britiske forskningsmagasinet New Scientist.
Du kan lese mer om robotfisk og andre undervannsroboter i Nysgjerrig på roboter. Og hvis du kan lese engelsk, kan du jo ta en titt på SHOAL-prosjektets egne nettsider.
Robotbokbloggen 