Barnebokanmelder og bibliotekrådgiver Morten O. Haugen har fått stipend for å studere sakprosabøker for barn. Han har blant annet undersøkt forfatterposisjonen i ei rekke bøker. Ei av bøkene han har sett nærmere på er Nysgjerrig på roboter.

Haugen har kommet fram til at norsk sakprosa for barn skrives ut fra fire-fem ulike forfatterposisjoner. I en artikkel på barnebokkritikk.no, deler han forfatterne inn i lærere, forskere, bestefedre, magasinredaktører, og en og annen gonzojournalist. Sjøl blir jeg plassert i redaktørbåsen.

Magasinredaktøren

Haugen bruker magasinredaktør-begrepet om bøker som blander forskjellige typer tekster. Han skriver at forfatterne av denne typen bøker ønsker at leseren skal få et bredt og mangesidig inntrykk av emnet. Redaktør-forfatterne tar i bruk mange forskjellige tekstlige virkemidler. Noen av oss lar også ulike stemmer komme til uttrykk.

Journalist, redaktør og forfatter

Om min forfatterrolle i robotboka skriver Haugen at

“Magnus Holms bok Nysgjerrig på roboter er på samme måte som Dagny Holms Søppel, en veksling mellom en utgreiende tekst og en tekstcollage. Hos Magnus Holm er imidlertid vekslingen mellom reportasjene og andre tekstsjangre mer omfattende, og det er naturlig å oppfatte boka dels som en reportasjetekst og dels som en magasinredaktør-tekst.”

Det er naturligvis vanskelig å se seg sjøl fra utsida, og jeg er kanskje ikke den beste til å vurdere hvor riktig dette er. Likevel synes jeg dette er en ganske god beskrivelse. Jeg jobber som journalist, og før har jeg jobba som redaktør for to ulike magasiner. Da er det kanskje ikke så rart at jeg tar med meg noen av arbeidsmetodene mine når jeg prøver meg som forfatter?

Reportasjer om roboter

Det at jeg veksler mellom reportasje og andre tekstsjangre har også sin naturlige forklaring.

I robotboka har jeg tatt for meg flere forskjellige robotrelaterte emner, for eksempel flyvende roboter, undervannsroboter, kyborger og kunstig intelligens. I tillegg kommer forklarende og utgreiende kapitler som “Hva er en robot?”.

Inni og rundt alle disse tekstene har jeg skrevet mer konkrete tekster om enkeltroboter. En slags eksempler eller smaksprøver om du vil. Noen av disse robotene har jeg besøkt sjøl. Andre har jeg bare lest om og sett bilder og video av. Uansett har nok mange av disse tekstene en slags reportasjeform. Om jeg ikke var der sjøl, har jeg i hvert fall hatt et mer eller mindre bevisst ønske om å gi leseren følelsen av å være der. Klassisk reportasje, altså.

Slangeroboten Kulko – en av robotene jeg har besøkt i arbeidet med boka.

Haugen skriver at magasinbøkene kan være interessante for flere typer lesere. Modne lesere kan ha utbytte av å se et emne behandla i flere sjangre og fra flere synsvinkler og stemmer, mener han. Det trur jeg absolutt han har rett i, og jeg håper jeg har fått dette til å funke i min bok.

Foto: James Lever, U.S. Army’s Cold Regions Research and Engineering Laboratory

Guideroboten Yeti er oppkalt etter den avskyelige snømann. Likevel er den langt fra avskyelig.

Antarktis er et kontinent dekka av is og snø. Under den hvite overflata lurer gapende sprekker som kan sluke en stakkars forsker – eller til og med en hel beltebil.

For å unngå de lumske sprekkene har forskere fra Dartmouth College bygd en robotguide. Ved hjelp av GPS og bakkeradar kan roboten Yeti finne og unngå skjulte sprekker.

Ved å følge nøyaktig i hjulsporene til guideroboten, kan forskerne holde seg på trygg grunn. Yeti tar hele risken ved å kjøre først i ukjent terreng. Det ville naturligvis være synd om guiden forsvant i ei sprekk. Dyrt også. Men selv om det nok ville være slutten for guideroboten, ville i hvert fall ingen menneskeliv gå tapt. Dermed kan Yeti være en ekte livredder.

Selv om det kosta over 140 000 kroner å bygge Yeti, kan den også spare penger. Uten robotguide og bakkeradar måtte man ha frakta forskere og utstyr med fly over Antarktis. Det er kjempedyrt. Når Yeti viser veien gjennom det farlige terrenget, kan forskerne bruke beltebil i stedet. Sånn kan de spare millioner av kroner – penger som kan brukes på enda mer forskning.

Hvis du vil vite mer om hva bakkeradar er, og hva det kan brukes til, har jeg skrevet litt om det for Nysgjerrigper. Mer om Yeti finner du blant annet på IEEE Spectrums Automaton Blog, og i denne pressemeldinga fra National Science Foundation (på engelsk).

Robotboka nådde dessverre ikke helt til topps i konkurransen om Kulturdepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2012.

Fagbokprisen gikk til Jon Ewo og boka Norske konger og dronninger.

Jeg har ikke lest boka, men Jon Ewo er en drivende dyktig forfatter, og jeg er sikker på at prisen gikk til en verdig vinner.

“Ewo er forteller, markant til stede i teksten med en personlig stemme, og vender seg til leseren både med sin overbevisning, sine spørsmål og sin tvil. Dette gir teksten en energi som den tradisjonelle fagbok for barn ofte kan mangle,” skriver juryen.

Helt konge, altså.

Du kan lese mer om både kongeboka og de andre vinnerne på nettsidene til Norsk barnebokinstitutt.

Nysgjerrig på roboter er nominert til Kulturdepartementets fagbokpris for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2012.

Hvert år deler Kulturdepartementet ut priser til de beste bøkene for barn og ungdom. Det er egne priser for skjønnlitteratur (litteraturprisen), fagbøker og billedbøker. Prisene deles ut året etter at bøkene kom ut. Nysgjerrig på roboter er nominert til fagbokprisen for 2012!

På alvor

“Magnus Holms bok Nysgjerrig på roboter er en fagbok som tar både temaet og leseren på alvor. Bokens stimulerende bruk av illustrasjoner og bilder kan skape interesse for et emne som vil bli stadig viktigere i årene framover. Her er en stø og sikker behandling av stoffet, sans for definisjoner og en godt presentert historisk bakgrunn,” skriver juryen om robotboka.

Jeg liker spesielt godt den første setninga. Når jeg skriver, tenker jeg alltid på leserne. Jeg prøver å tenke meg hva dere lurer på og hva dere har lyst til å lese om. Hva dere veit fra før, og hva dere vil vite mer om. Derfor synes jeg det er ekstra hyggelig at juryen har lagt merke til dette.

Hard konkurranse

Det er tre nominerte til hver av prisene. De andre nominerte til fagbokprisen er Jon Ewos Norske konger og dronninger og Den ultimate guiden til kampsport av Annette Münch og Hanne Eide Andersen.

Kampsportinteressert som jeg er, har jeg naturligvis lest kampsportguiden. Det er absolutt skikkelige saker de to forfatterne har levert. Kongeboka har jeg ikke lest, men Jon Ewo er en kjempeflink forfatter som skriver veldig gode barnebøker.

Jeg synes juryen har gjort en veldig god jobb med å finne skikkelig gode fagbøker. Uansett hvilken av bøkene som vinner til slutt, vil prisen virkelig ha gått til ei av fjorårets beste bøker.

Du kan lese mer om prisene og de nominerte bøkene på nettsidene til Norsk barnebokinstitutt.

Foto: Department of Engineering Science

Britiske forskere har lagd en robotbil som bruker laserskannere og stereokameraer til å lage sine egne kart.

Sånn kan den lære ruter den kjører ofte. Og finne fram på egen hånd.

Jeg skriver ikke bare for barn. Faktisk skriver jeg mest for voksne. Det er nemlig mange voksne som er nysgjerrige, både på roboter og andre ting.

Akkurat nå jobber jeg for Teknisk Ukeblad. Det er et blad for ingeniører og andre som er interessert i all slags teknologi. Bladet har også ei egen nettside, tu.no. Her skriver jeg om alt fra mobiltelefoner til kullkraftverk. Og robotbiler.

I forrige uke skreiv jeg nemlig om en ny robotbil som er så spennende at jeg må skrive litt om den her på bloggen også. Britiske forskere har nemlig bygd en robotbil som lager sine egne kart.

Google får konkurranse

I Nysgjerrig på roboter kan du lese om Googles selvstyrte biler. Disse robotbilene er proppfulle av alle slags avanserte moderne instrumenter. Dermed kan de styre seg sjøl både i travle bygater og på motorveien.

Google-bilene er ikke bare imponerende. Foreløpig er de også ganske enestående. Ingen andre robotbiler er like selvstendige. Men nå får Google konkurranse fra forskere ved universitetet i Oxford.

Lager egne kart

De britiske forskerne har lagd en bil de rett og slett kaller RobotCar – RobotBil. Mens Google-bilene kan kjøre seg sjølv overalt, kan RobotCar bare ta over styringa i områder den kjenner godt fra før.

RobotCar lager nemlig sine egne kart. Når den kjører omkring, bruker den laserskannere og stereokameraer til å finne ut hva den har rundt seg. All denne informasjonen brukes til å lage 3D-kart og rutemodeller.

RobotCar har laserskannere i begge støtfangerne. Foto: John Cairns

Hele tida sammenligner RobotCar omgivelsene med kartene den har lagra fra tidligere turer. Når den kjenner seg igjen, gir den sjåføren beskjed.

– Byene våre forandrer seg ikke veldig mye, så robotkjøretøyene vil se kjente omgivelser og si «Jeg kan denne veien. Vil du at jeg skal kjøre,» sier professor Paul Newman til avisa the Guardian.

Hvis RobotCar ikke kjenner seg igjen lenger, ber den sjåføren ta over styringa. Ellers vil den rett og slett stoppe.

Stopper i tide

RobotCar bruker også kameraene og laserskanneren til å oppdage biler, fotgjengere og andre ting som kan komme i veien for bilen. Den kan for eksempel oppdage et menneske i veien femti meter foran seg. Sånn unngår RobotCar å kræsje.

Billigere robotbiler

Å bygge en robotbil er ikke billig. De britiske forskerne har brukt en elektrisk bil som heter Nissan Leaf. Det har kosta 42 000 kroner gjøre denne ganske vanlige bilen om til en robotbil. For den prisen kan man kjøpe en helt ålreit bruktbil. Men en sånn bil kan selvfølgelig ikke kjøre sjøl.

Uansett er teknologien i RobotCar mye billigere enn de avanserte sensorene i Google-bilene. Forskerne håper også å gjøre teknologien enda billigere. Om noen år, kan du kanskje få bilen din til å kjøre seg sjøl for en drøy tusenlapp. I hvert fall om Newman og kollegene hans får det som de vil.

Ikke bare bil

De britiske forskerne jobber ikke bare med biler.I Nysgjerrig på roboter kan du lese om hvordan forskere fra Oxford har lært en robot å lese skilt.